Et år etter

Er liksom litt påkrevd å mene noe i dag.
Jeg har egentlig ikke tenkt å mene så mye. Jeg har rett og slett ment å være sammen med mine aller nærmeste, enten via nett, mobil eller personlig.
Et år er gått. Jeg husker ikke hva jeg gjorde den dagen, annet enn at jeg hadde ferie, og satt i sofaen sammen med min mann, og jeg tror jeg skrev. Ikke helt sikker. For det var jo i utgangspuntet en helt vanlig grå værdag, som var for bløt til å gjøre stort annet enn å sitte inne med god samvittighet.
Så tikket meldingen inn fra mamma, om at vi måtte sette på tv’n, for nå hadde det skjedd det vi hadde fryktet. En bombe var gått av i regjeringskvartalet i Oslo. Sjokk og vantro når vi fikk se bildene. Det så ut som de bildene vi ser fra krigssoner i andre land.
Ganske snart fant vi ut at dette måtte vi følge med på.
Mannen var en tur på europris på eftaen, og det haddeq vært helt stille. To stykker på europris på en fredag efta i fellesferien, det er ikke normalt.
Ingen ting var normalt denne dagen.
Så kom tvbildene fra Utøya, svømmende ungdommer, og desto mer dramatiske bilder. Bilder vi ikke kunne fatte at skjedde her i vårt eventyrland. Lille naive Norge..

Da jeg sto opp igjen neste morgen, da jeg skrudde på tv’n for å få vite mer, da jeg så tallene som slo mot meg, at så mange var blitt slaktet på bestialske måter, da klarte til og med ikke denne isdronningen å holde tårene tilbake.

Det har vært et tungt år, også for meg som ikke var mer berørt enn at jeg kjente noen som kjente noen. Men akkurat denne hendelsen har gått langt innunder huden på meg, og jeg har fulgt med i nyhetene hele tiden. Jeg har vært sykemeldt dette året, så derfor fikk jeg tid til å følge med.
Jeg er glad for å bo i et land som gir rom for at det er greit å føle, selv om man ikke er direkte berørt. Det er greit å være meg. Det er viktig.

Tror jeg har noe å mene allikevel:
Tør å være deg selv, for det har du lov til.